Veiholmen ytterst ut mot havet - i sin tid det største fiskeværet sør for Lofoten

- et sted i endring:

- fra tidlig bosetting, yrende liv og økonomisk tyngdepunkt knyttet til havna til ytterkant i en utkantkommune i «annerledesland» mens fabrikktrålerne driver produksjonen sin til havs som stedløse fiskevær...
- fra naturkreftene sitt ubønnhørlige nærvær og drukningsdøden som alltid tilstedeværende mulighet til turistens opplevelse av friskt, reint og fritt; et sted vi oppsøker for rekreasjon...
- fra eneeiende væreier med fiskere som er prisgitt den eiende makta til felleseie og samvirkepionerer og videre til enkeltpersoners lånte (kjøpte) identitet med skipperhus, hagegjerde og private brygger.
- Samtidig er Veiholmen en del av et annet slags nettverk: de særlige stedene i den internasjonale turistens bevissthet - plassene for spesielt interesserte?

 

Mine iakttagelser på Veiholmen:
- Stakene i sjøen med røde og grønne markører som viser hvor det er trygt å ferdes mellom holmene; tekniske innretninger som bærer livsviktige informasjon.
- Store trerøtter av driv-ved som er dratt på land og som er lagt eller satt opp til pynt på grasmarkene flere steder; i hager eller på felles mark? - hvem har tatt dem på land? - hvem er det sine? - er de også for meg eller oss?
- To eldre koner på fyllinga ut mot dampskipskaia: den ene som halte opp et svært stykke driv-ved.
- Bolighusa ordnet slik at folk har bodd i lè for hverandre: uttrykket for en gjensidig avhengighet og tillit.
- Det felles mellomrommet og utsagnet: ”vi e vant med å ga kor vi vil”.
- Holmelandskapet ut mot sjøen, de vide viddene inne på Smøla og draftet som viser mylderet av skjær/ holmer og et undersjøisk landskap; - det samme flate landskapet like over og like under havflata.
- Det sosiale rommet mellom kote 3 og 7.

 

I bunnen for de små, enkle stakene som jeg laget på stedet, ligger nysgjerrigheten på det felles rommet, den likeretten til rommet som jeg opplevde på Veiholmen og som blant annet ser ut til å ha bakgrunn i stedet sin historie med væreieren som eneeier i sin tid. Det har gitt den åpne men sårbare tilgjengeligheten. I dag blir det skjøre forholdet mellom privat og felles utfordret. Stakene markerer kritiske situasjoner og orienterer seg i retninger som kan bety fortsatt åpenhet og alternativer til en konform oppstykking i boligtomter og veigrunn.